Monday, June 1, 2015

Måling av radioaktivitet

Hensikt:
For fagpersonell som blir utsatt for radioaktivitet i sin jobbhverdag, er det viktig å vite hvor store stråledoser de faktisk blir utsatt for.Stråledose er er et uttrykk for hvor mange joule med stråleenergi som blir absorbert i hvert kilogram av kroppen. Enheten for stråledose er sivert med symbolet Sv = J/kg. Maksdosen for hvor høy stråling en person kan bli utsatt for i løpet av et år er 20 millisivert. Stråledosene blir målt med et dosimeter. Flypersonell og personer som jobber på sykehus går med slike dosimetere som målet hvor mye de blir utsatt for hver dag slik at de ikke skal overskride maksdosen. I dette forsøket vil vi forklare bruken av dosimeter og hvilke målinger vi oppnådde i forskjellige forutsetninger.


Utstyr 
- Dosimeter
- Radioaktivt materiale: 
Strontium -90, Americum-241 og Cesium -137 
- Mineraler: Raudberg, Auxenitt og Orthitt 

Strontium ­90 er metallisk grunnstoff i gruppe 2 som tilhører jordalkalimetallene i grunnstoffenes periodesystem. Metallet er sølvhvitt, mykt og lett å bearbeide. Det eksisterer som to allotroper (under 557 °C) og romsentrert kubisk struktur ved høyere temperaturer. Strontium brenner i luft med dannelse av strontiumoksid og strontiumnitrat, men siden det ikke reagerer med nitrogen i temperaturer under 380°C er det bare oksidet som dannes ved romtemperatur. Rent strontium oksiderer raskt i luft, derfor må det oppbevares i parafin eller edelgass­atmosfære. Fint strontiumpulver vil selvantenne i luft og strontiumsalter gir rødfarge hvis de brennes, noe som også blir utnyttet i pyrotekniske produkter. Som radioaktivt nedfall vil strontiumisotopene bli tatt opp av planteetende dyr og går derfra videre i næringskjeden til melk og andre dyreprodukter. Her setter stoffet seg i knoklene, hvor de kjemisk sett erstatter noe kalsium. I knoklene skader de både beinmarg og bloddannede organer ved radioaktiv stråling og kan foråsake kreft ved for store inntak over lengre tid. 

Americium er et sølvhvitt, kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff som tilhører aktinoidene i det periodiske system. Det oksiderer langsomt i tørr luft og er mer formbart enn uran og plutonium. Den har ingen stabile isotoper og alfastrålingen er tre ganger sterkere enn fra radium, og i gram­mengder avgir det også sterk gammastråling. Den store massen på 60 kg gjør det mulig å bruke stoffet i kjernefysiske våpen, men sidenplutonium og uranisotoper er mye lettere tilgjengelig blir disse mest brukt. Styret i det internasjonale atomenergibyrået vedtok i 1999 at americium skulle omfattes av ikke­spredningsavtalen. Ved inntak vil americium gå til lever og benhinne hvor stoffetkan forårsake stor strålingsskade, det meste av grunnstoffet blir derimot raskt skilt ut av kroppen og har kort oppholdstid. Blir man derimot utsatt for dette stoffet over en lengre periode, kan det oppstå skader på kroppen. 

Cesium er et mykt og formbart alkalimetall (grunnstoffene som ligger i gruppe 1 i periodesystemet; lituim, natrium, kalium, rubidium, cesium og francium) og er et grunnstoff med kjemisk symbol Cs og atomnummer 55. Naturlig forekommende Cesium består utelukkende av den stabile isotopen 133Cs. I tillegg er 39 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 135Cs med en halveringstid på 2,3 millioner år, 137Cs med halveringstid på 30,07 år og 134Cs med halveringstid på 2,0648 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 14 døgn, og de fleste kortere enn 1time. 137Cs var ett av avfallsproduktene i “atomskyen” som spredte seg utover Europa etter den store Tsjernobylulykken 26.april 1986. 
Cesium brukes i boreslam i oljeindustrien. Det brukes også i fotoceller for infrarødt lys og i nattkikkerter. Isotopen 137Cs har vært brukt som en strålingskilde til kreftbehandling og i dybdemåling i geofysiske intrumenter.På grunn av kjernefysiske eksplosjoner eller kjernereaktorulykker med radioaktivt nedfall er vi opptatt av de radioaktive isotopene strontium­90 og celsium­137. 
Strontium­90 – menneskekroppen og andre organismer kan ta opp strontium­90 i stedet for kalsium. Dette kan forårsake skader i beinsubstansen.Om man blir utsatt for for store mengder med cesium kan det ta natriumets plass i kroppen og skade våre viktige organer. Den biologiske halveringstiden er den tiden det tar før halvparten av det radioaktive stoffet er skilt ut av en organisme. 


Barn er mer utsatt ved inntak eller utsettelse av radioaktiv stråling grunnet et arvestoff som fortsatt er i utvikling og de at de får i seg mer av radioaktiviteten i stoffet i forhold til kroppsvekt, en større dose, på grunn av at de er så små. 








Bruk av dosimeter 
  1. Hold inn den store knappen for å skru på dosimeteret 













  2. Trykk på “meny­knappen” og deretter “units” for å stille inn riktig måleenhet












  3. Still inn på MSv/h og gå tilbake til start­menyen













  4. Gå inn på hovedmenyen og så “levels” for å velge målingsintervaller

Gruppeoppgave.

Brenselsceller

Hensikt: 
Bli kjent med hvordan en brenselcelle fungererer.
Vi skulle også forsøke å få bilen til å gå. 


Utstyr:
Et sett med deler til en bil:
Brenselcelle
Elektromotor
Karosseri
Gasstanker
Aksling
4 hjul
Solcellepanel
Sprøyte
Slange
Kabler
Propper til slangene 
Destillert vann
Glødelampe
(– Batteri)




Brenselcellen:
Brenselsceller kan bruke forskjellige organiske stoffer (slik som metangass, metanol og entanol), men den vi brukte gikk på hydrogengass, som er det mest vanlige. 
Måten brenselcellen fungerer er at den røde siden får tilført hydrogengass (den negative siden) og den blå siden får tilført oksygengass (den positive siden).
Mellom de to sidene er den en membran, en PEM, som kun slipper gjennom protoner og ikke elektroner. Dermed går protonene fra hydrogenet på den ene siden gjennom membranen, og elektronene er nødt til å gå «veien rundt» via ledningen. Elektronene «møter» dermed protonene fra hyderogenet igjen på den andre siden, og sammen med oksygengassen på den andre siden blir det til vann. 

Formelen er: 2H2(g) + =2(g) = 2H2=(l) + elektrisk energi

På denne måten oppstår det strøm når denne ledningen går via f.eks. en lyspære, eller i dette tilfellet en motor. 

Brenselsceller er en mer praktisk måte å bruke energi på, fordi til motsetning fra batteriet som må byttes ut når det går tomt, får brenselscella tilført stoffene som trengs (utgangsstoffene) underveis mens cellen brukes. Dermed kan den forsette å produsere energi så lenge den før tilført disse stoffene. 



Forsøket:

Vi startet med å sette sammen bilen ved hjelp av instruksjonen fra heftet vi fikk utdelt, men vi koblet ikke til motoren fordi vi skulle bruke solcellepanelet til å "lade" opp brenselscellen, slik at vi kunne kjøre uten hjelp av solcellepanelet senere.

Det første vi gjorde var deretter å fylle destillert vann i kamrene bak på bilen. Det var viktig å dette var destillert fordi vanlig vann ville ødelagt membranen i brenselscella. 


Så plasserte vi bilen under varmelampa. Dette skulle ta en liten stund før man begynte å se at det boblet i kamrene bak på bilen, som er et tegn på at det fungerer. 







Resultater:
Det tok veldig lang tid før noe skjedde så vi forsøkte å koble bilen bilen opp til et batteri for å se om dette gjorde at prosessen gikk raskere. Når selv ikke dette gjorde at dette skjedde noe og gruppa ved siden av oss hadde begynt å få en del bobler allerede, forsøkte vi å se om det var noe galt med bilen. Til slutt fant vi ut at kamrene bak på bilen ikke var tette, og slangene slapp inn luft. Dermed var det ikke mulig å oppstå noe trykk i kamrene, og heller ikke for brenselcella å ta opp vann. 

Innen vi innså at bilen ikke fungerte var det for liten tid igjen til å prøve på nytt, så vi endte opp med å se på den andre gruppa som hadde fått deres bil til å fungere. Man kunne se bak på kamrene at det boblet, og deretter begynte å tømme seg for vann. Når de deretter tok den vekk fra varmelampen og koblet til motoren kjørte bilen bortover gulvet en liten stund, før det gikk tomt for energi. 



Konklusjon:
Det er mulig å bruke en brenselscelle til å få en bil til å kjøre, men man er nødt til å sørge for at alt fungerer som det skal og er tett, og at man enten har god nok tid til å "lade" den først, eller har tilgang på batterier. – eller gjør det på en dag med mye sol. 


Feilkilder:
For det første hadde vi ikke nok sollys den dagen vi gjorde forsøket til å bruke dette, noe som gjorde at vi måtte bruke varmelamper. Disse var ikke så sterke så det var veldig vanskelig å få nok energi til å "lade" opp brenselscellen. 
I tillegg, som nevnt tidligere, fikk vi ingen resultater på bilen vår fordi slangene ikke var tette og brenselscella ikke fikk nok trykk til å fungere. 

Var sykt under dette forsøket, så på andre blogger.

Arvelighetsforhold hos mennesker

Hensikt:
Å se på ulike arvelige egenskaper hos mennesket. Dette gjorde vi ved å undersøke ulike egenskaper vi selv hadde, og også et annet medlem i familien for å sammeligne.


I forsøket skulle vi både undersøke genotyper og fenotyper. Genotype er det hva slags gen vi har (f.eks. BB), og fenotype er hvordan genet kommer til uttrykk (f.eks. brune øyne).

Utstyr:
Ark m/ genetisk hjulPTC-papir



Fremgangsmåte og resultat:
Tabell for å se egne fenotyper og genotyper:












"Det genetiske hjulet" hjelper deg med å finne ut hvilke genotyp-nummer du har.



Du kan også velge å ta testen et skritt videre, for å få et nøyere resultat, som vist under. Dette kan blandt annet gjøres om du finner ut at du har likt nummer på det genetiske hjulet som en annet i f.eks klassen din og du vil finne ut hva det er som skiller dere fra hverandre.














Nå har du mest sannsynelig ikke ligget helt til med en annen person lenger, men for å være helt sikker kan du også ta testen enda et steg videre, som på bildet under:











Etter denne testen er det ekstremt lite sannsynlig at dere fremdeles hadde hadde hatt akkurat de samme genotypene og fenotypene, fordi sannsynligheten for at to mennesker har akkurat de samme er ekstremt liten - og forekommer bare blant eneggede tvillinger eller kloner.

Du kan også teste familiemedlemer for å se nærmere på genotyper/fenotyper, og du bruker da de samme testene som vist over, og sammenligner resultatene til slutt.

Konklusjon:
Som vi ser i testene kan man se at enkelte genotyper jeg har er like med de moren min har, og dermed antageligvis noe jeg har "arvet" fra henne. Hadde jeg også testet faren min kunne jeg nok sett godt hvor jeg har fått alle de ulike genene jeg har fra.
Vi kan også se at det skal veldig mye til å ha helt like genotyper som en annen person, men også at man må sørge for å undersøke grundig nok – dvs. at kun et genetisk hjul ikke holder.

Feilkilder:
Testene som ble gjort ble gjort av meg/andre elever som hjalp meg – noe som vil si at det kan ha gått litt galt i prossessen siden vi ikke alltid er helt sikker på det vi holder på med. (F.eks. å skille trange nesbor fra vide nesebor o.l.)



Bestemmelse av blodtype med Eldonkort

Info:
Blodtype O er den mest vanlige blodtypen i Norge, og man finner den i omtrent 40% av befolkningen i landet. I tillegg til blodtype O har vi blodtypene A, B og AB. Blodtypene kan også omtales som +Rh og Rh-, og hele 85% av Norges befolkning har type Rh-. 

Hensikt: 
Undersøke eget blod og finne ut av vår egen blodtype og hvilke blodtyper som kan overføres til andre.
(Jeg var syk da vi gjorde dette forsøket, og har derfor tatt utgangspunktet i Hanne sine resultater.)

Utstyr:
Steril blodlanslett 
Bomull
Eldonkort
Desinfeksjonsserviet
4 tannpirkere/pinner
Dråpeteller med vann.

Fremgangsmåte:Det første vi gjorde var å vaske hendene. Deretter brukte vi dråpetelleren til å dryppe en liten dråpe vann op hvert av feltene av eldonkortet, for å aktivere de tørkede antistoffene. Etter dette brukte vi en desinfeksjonsserviett for å rengjøre fingeren vi skulle stikke i, som i dette tilfellet var ringfingeren på venstre hånd – grunnen til at vi rengjorde så grundig var for å forhindre infeksjon i såret.
Det neste vi gjorde var å bruke blodlansetten til å stikke et hull i fingeren, og deretter vente en liten stund til det begynte å komme noen dråper blod ut. Etter dette brukte jeg en av pinnene til å da en liten dråpe blod fra fingeren og blande det med en av vannet på ett av feltene. Jeg gjentok deretter prosessen med de gjenstående tre feltene – og passet på å bruke en ny pinne for hvert felt, for ikke å blande de ulike antistoffene.

Deretter ventet vi en liten stund for at bloddråpene på feltene skulle tørke litt, slik at vi kunne studere dem.



















Resultat:
Når blodet hadde tørket litt kunne man se at det enkelte steder begynte å 'klumpe' seg. Hvis vi bruker bildet under til å sammenligne med resultatene vi fikk, kan vi se hvilket blodtype vi har ved hjelp av å se hvilke antistoffer blodet vårt reagerer med.

Mitt blod 'klumpet seg' i feltene Anti-A og Anti-D, noe som i følge bildet under vil si at jeg har blodtypen A Rhd pos.




















Feilkilder:
Siden vi utførte forsøket selv, og vi ikke er utdannede profersjonelle, er ikke forsøket 100% sikkert. Dette kan vi blandt annet se ved at vi først trodde jeg hadde blodtypen 0 RhD neg, men deretter fant ut at det mest sannsynlig heller var A rhD pos.

Wednesday, May 27, 2015

DNA - med saltsild og seigmenn

Info:
DNA består av nitrogenbaser og vi har fire forskjellige av disse. Vi har Adedin (A), Tymin (T), Cytosin (C) og Guanin (G). Under proteinsyntesen vil Adeinet (A) bli til (U), da mRNAet dannes.

Hensikt:
Finne ut hvordan oppbygning av protein/DNA-tråder fungerer. For å finne ut av dette skulle vi lage et protein med  DNA-tråden 
TAATACTGGTACCAA, og vi skulle bruke seigmenn, saltsild og tannpirkere for å gjøre det.

Utstyr:
6 saltsild. (U)
24 seigmenn. (Rød =T. Oransj = C. Gule = A. Grønne = G.)
Tannpirkere.

Fremgangsmåte:
Først skulle vi finne m-RNAet til DNA-tråden vår; TAATACTGGTACCAA, altså den tråden som blir kopiert under proteinsyntesen. Vi fant denne ved å finne ut at T = A, G = C, C = G og A = U. Dette vil altså si at m-RNAet til tråden vår er AUUAUGACCAUGGUU. Vi hadde fått udelt et skjema hvor vi skulle matche kodonene fra tråden til andre bokstaver. 











Vi fant ut at AUU = G, osv, noe som gjorde at vi til slutt kom frem til ordet "gener", og dette var korrekt.

Så hentet vi seigmennene, tannpirkerne og saltsildene vi trengte, og skulle så bygge proteinet vårt, som du kan se på bildet under.




















Så brukte vi "oppskriften" vår og satt sammen et protein.

TAATACTGGTACCAA

AUUAUGACCAUGGUU 
I vårt protein var Røde seigmenn = T, Oransje seigmenn = C, Gule seigmenn = A, Grønne seigmenn = G.



 

På denne måten kunne vi se hvordan et protein var bygget opp og hva slags nitrogenbaser det består av.





Monday, April 20, 2015

Daniceller Forsøk - Uferdig

Teori:
Redoksreaksjoner er den vanligste reaksjonstypen vi kjenner til. Mange av reaksjonene i kroppen er av denne typen, det dreier seg altså ikke bare om batterier. En redoksreaksjon er en reaksjon der det skjer en elektronoverføring. Redoks kommer fra ordene oksidasjon og reduksjon. Oksidasjon er når et atom eller ion gir fra seg elektroner, og reduksjon er når det tar til seg elektroner. 

En galvansk celle består av to poler, og mellom disse er en elektrolytt. Den negative polen oksiderer og det avgis elektroner. På den positive polen foregår en reduksjon, og de positive elektronene tas opp.
I 1836 laget den franske forskeren John Frederic Daniell den første galvaniske cellen, og den inneholdt en sinkstang i en sinkløsning og en kobberstang i en kobberløsning. Dette kalles en Daniellcelle, og denne avgir energi i form av strøm.

En galvanisk celle er to halvceller som er bundet sammen av en saltbro. Daniellcellen med kobber og sinkstaver er en galvanisk celle der sinkstaven er en halvcelle, og kobberstaven er den andre halvdelen. Saltbroen som binder sammen inneholder en saltløsning som leder strøm. Den er en elektrolytt, men den sørger kun for at strømkjeden er lukket. Den deltar ikke i reaksjonen som danner elektrisk energi.

Utstyr: Saltbro(natriumsulfat) eller tørkepapir dynket i vann. Sinksulfat (ZnSO4) Kobbersulfat. Sinkspiker.
1 kobberspiker.
Ledninger. Voltmeter.
2 begerglass.
















Fremgangsmåte:
Først lagde vi to ulike løsninger. Vi lagde en kobberløsning og en sinkløsning i hvert sitt begerglass. Så rullet vi sammen et tørkepapir som vi skulle bruke som en saltbro.
 

Så dyppet vi papiret i en blanding som besto av natriumsulfat i vann, og sånn skapte vi en saltbro. Etter det la vi kobberelektroden i sinkløsningen og sinkelektroden i kobberløsningen. Elektrodene koblet vi til ledninger som førte til et voltimeter. På denne måten kunne vi måle spenningen.
















Så la vi det saltbroen vår oppi de to blandingene, for å koble de sammen. Vi målte igjen spenningen ved hjelp av voltimeteret vårt. Vi hadde koblet opp ledningene våre ved hjelp av klyper som vi satt på, men vi tok disse av og koblet ledningene direkte inn i rørene våre for å redusere motstanden. Vi løste også opp mer kobber og sink for å få flere ionbindinger som gir mer spenning.

  

Her fant vi ut av vi skulle lage en ny saltbro, for å se om det da blir høyere spenning. Spenningen ble da 0,1 høyere, men om vi brukte begge saltbroene våre gikk det opp 0,2 som da ble til 0,75.










Så seriekoblet vi sammen batteriet vårt sammen med de andre to gruppene i klassen.


Her fikk vi høyere spenning, fordi vi koblet sammen flere batterier, og da kom vi helt opp i 2V.

Konklusjon:



Wednesday, March 25, 2015

Lekmannskonferansen

Lekmannskonferansen

Jeg spiller rollen som en stamcelleforsker, noe jeg har vært i 15 år. Jeg er for videre utvikling av forskningen, og mener at vi snart burde få de ressursene vi trenger for å forske videre på dette.

Parkinsons, Alzheimer og diabetes er sykdommer det enda ikke eksisterer kurer for. Hundrer på tusener blir diagnosert med disse lidelsene, og det ødelegger mange liv. Det å fjerne forbudet mot bruken av embryo, og kloningen av disse, til stamcelleforskning kan redde disse menneskene, og hindre at andre lider i fremtiden. Vi vil kunne skrive medisinsk historie. Men, det må eksistere et realistisk syn på hva stamceller kan gjøre og betydningen må ikke bli overdrevet. For å oppklare eventuell forvirring; stamceller er celler som ikke enda er spesialisert, og dermed kan erstatte ødelagte og syke celler. De blir hentet fra embryoer, omtrent 14 dager etter befruktning. Reaksjonene til hverdagsfolk er godt forstått. Det kan fremstå brutalt og urettferdig, men om forskingen kan føre til en kur på, ikke bare tidligere nevnte sykdommer, men også slag og kreft, er det ikke et tak innen medisin som er verdt å ta?

I alle voksne mennesker er det et mindretall med stamceller, adult stamceller. Disse har mindre potensiale enn cellene fra embryoer, og er nærmest ubrukelige. I Amerika har det blitt åpnet for denne type forskning, noe som gleder oss i forskningsmiljøet. Amerikansk lov forbyr derimot statlig finansiering av forskning som benytter seg av menneskelige embryoer, men embryoene de herfra skal undersøke er de som er til ”overs” etter prøverørsbefruktning. Dette er noe verdenssamfunnet burde vurdere, da det ikke er til skade for noen verken fysisk eller moralsk. 

Hvis medisinske forskere forstår stamcellers natur og lærer å styre og bruke dem, kan de i prinsippet lage alle typer celler og bruke dem i behandling av pasienter. Pasienter med skadet brusk i ledd kan for eksempel få laget nye ledd- overflater med brusk. Man prøver også å lage nye organer og kroppsdeler, som hud og beinbiter, med stamceller. Slik kan vi få mulighet til å behandle sykdommer og tilstander som det i dag ikke finnes behandlingsmetoder for, eller sykdommer der vi bare kan tilby begrenset behandling eller lindring av smerter og symptomer. Men det er viktig å være klar over at veien fra forskningslaboratoriene til behandling av pasienter er lang og vanskelig.

Spørsmål.

Til konservative leger: Siden dere er imot abort, betyr det at dere også er imot assistert befruktning? Hvis det er tilfellet, hvorfor?

Til legene: Hvis leger og forskere har lov til å bruke lik og dyrekadavre, OG LEVENDE DYR, til å forske på ting som kreft og alzheimers, hvorfor skal man ikke få lov til å bruke de samme metodene til å forske på stamcelleforskning?