Stjernehimmelen

Hensikt:
Observere stjernehimmelen og stjernenes bevegelse.
Vi skulle finne en rekke stjernebilder og stjerner, i tillegg til at vi skulle observere noen av dem over tid for å se på hvordan beveget seg.

Utstyr:
Naturfagsboka
Stjerne-app på mobilen
Kamera
Kikkert (hvis man har)


Vi startet ut med å finne Karlsvogna på himmelen. Deretter målte jeg avstanden av lengden helt til høyre (x), og brukte denne for å finne polarstjerna, som lå omtrent 5x over karlsvogna.
Vi fant også ut at polarstjerna er en del av stjernebildet 'Lille Bjørn'.

Etter dette fulgte vi polarstjerna videre opp, og fant stjernebilde Kassiopeia, som er formet som en slags W.

Videre fra Kassiopeia fant vi stjernebildet Pegasus. Som du kan se på bildet under lå det i en skrå linje over stjerna lengst til høyre i Kassiopeia. Videre visste vi at Andromedagalaksen lå i nærheten av den andre stjerna i 'håndtaket' til Pegasus, men desverre klarte vi ikke se den på himmelen.

Andromedagalaksen er den eneste galaksen vi kan se uten 'hjelpemidler' fra den nordlige halvkule.

Det neste vi skulle var å finne stjernebildet Svanen, noe som var forholdsvis lett. Først fant vi stjernen Vega, som lyser veldig sterkt, deretter fant vi trekanten (Vega-Altair-Daneb), og tilslutt de resterende stjernene som utgjør stjernebildet. Rundt stjernen Vega er det observert gassplaneter, og det er til og med mulig at det finnes planeter der som ligner på jorden.

Vi skulle også finne stjernebildet Orion, noe jeg ikke klarte. Dette kan ha vært fordi det var en liten tåkesky på en liten del av himmelen, der vi antar Orion skulle vært synlig. Ut i fra Orion skulle jeg finne Betelgeuse og Rigel, som ligger opp til høyre, og er to stjerner som har forskjellig farger. Grunnen til at stjerner har forskjellige farger er at fargen på stjerner kommer ut i fra hva slags temperatur stjernen har – altså Betelgeuse og Rigel har forskjellig temperatur. Videre skulle vi finne Orions sverd, som ligger under Orions belte. Til slutt skulle vi finne Sirius, som er en stjerne som ligger til venstre for Orion. Denne stjernen er himmelens mest lys-sterke (bortsett fra sola), men det finnes planeter som kan lyse enda sterkere.

Stjernenes bevegelse:
Vi ventet er par timer og gikk ut igjen for å nok en gang finne karlsvogna og polarstjerna på himmelen. Det viste seg at de hadde forflyttet seg litt, noe som kommer av at jorda roterer.


Konklusjon:
Stjernehimmelen beveger seg i takt med jorda, men man kan alltid finne de ulike stjernene/stjernebildene ut i fra andre stjerner på himmelen.

Noe jeg ikke hadde, men som kan være lurt å bruke i forbindelse med stjerner er en planisfære (et dreibart stjernekart). Dette er også lurt fordi stjernehimmelen forandrer seg ut i fra når på året man ser på den, hvilket tidspunkt man ser på den, og også hvor du observerer fra.

Feilkilder:
På grunn av lys fra omgivelsene var det vansklig å se noen av stjernene, og i tillegg hadde jeg heller ikke noen kikkert som kunne gjøre det lettere. Grunnen til at jeg ikke fant Orion var nok fordi det var en liten tåkesky i området stjernebildet burde ha vært synlig.

Så på andre blogger.

Drivhuseffekt

Hensikten med første del av forsøket er å undersøke hvordan synlig lys og varmestråling slipper igjennom en glassplate. Her sammenlignet vi forsøket med hvordan drivhuseffekten fungerer.

Utstyr: Glødelampe, kokeplate og glassplate

1.1. Vi satte glassplaten under glødelampen for å se om den ville hindre noe av strålingen fra glødelampen. Vi fant ut at glassplaten ikke hindrer det synlige lyset i noen stor grad, bare slik at det skaper en skygge. Varmestrålingen derimot blir hindret slik at svært lite av varmen slipper igjennom.

1.2. Vi tok hånda over en kokeplate. Da hånden ble så varm at det ble ubehagelig å holde den over platen tok vi en glassplate mellom hånda og plata. Hånden ble da kald og glassplata fungerte derfor som en atmosfæren. Kokeplata er som sola, glassplata som atmosfæren.

Hensikt:
Undersøke hva som skjer med vannivået i to like store plastbokser når like store mengder is smelter. En ismasse i vannet og en ismasse på en stein. Her sammenlignet vi forsøket med hva som skjer under global oppvarming.

Utstyr: Glødelampe 

2 like store plastbokser,
2 steiner
vann
12 isklumper
Senere i dette forsøket har vi valgt å kalle boks 1 for Antarktis og boks 2 for Arktis,
fordi disse er gode eksempler på hva vi demonstrerer.

Temperatur: Vi målte først temperaturen i de forskjellige boksene. Boks 1 holder 19 grader celsius. Boks 2 holder 20grader celsius.

Vi forseilet boks 2 med plastfolie for å simulere en ”atmosfære”. Atmosfæren hindrer at mye av varmestrålingen går ut igjen, fordi varmestråling har lengre bølgelengde når de blir reflektert ut ifra et objekt f.eks. jorda. Etter 5 minutter med venting holder boks 1 fortsatt 19 grader og boks2 22,5. Her ser vi at stigningen er på 22,5/20=1,125 som vi regner om til 12,5 prosent stigning.

Hva skjer med havnivået når temperaturen stiger?

Vi stabler så mange isbiter vi klarer på en stein i ”Antarktis”, altså boks 1. Vi klarte å stable 6 stk opp på steinen. Deretter tok vi like mange isbiter og la de ved siden av steinen i ”Arktis”, altså boks2. Vi fylte vann helt opp til kanten i begge boksene. Vi tror at ”Antarktis”(boks1) vil stige i havnivå fordi isen ligger oppa steinen noe som gjør at massen ikke allerede fyller.

Konklusjon:

Hvis vi setter dette forsøket i et større perspektiv. Så kan vi konkludere med at f.eks. isen på Nordpolen, Arktis, vil ikke ha noe bidrag til at havnivå stiger. Isen på Grønland og Antarktis derimot, vil føre til at havnivået vil stige dersom temperaturen på jorda fortsetter å stige. Dette fordi i Arktis ligger mesteparten av isen i vannet og når denne isen smelter vil da massen som tidligere tok større plass en vannet, føre til at havnivået synker. Mens på Grønland og Sydpolen ligger mesteparten av isen på land, noe som gjør at ismassen vil renne ut i havet og føre til at havnivået da vil stige.

Feilkilder: Svaret kan være delvis unøyaktig på grunn av at vi ikke klarte å få vannet helt opp til kanten og dermed kan ha fått forskjellige nivåer på vannet.



Så på andre blogger for dette innlegget.

Måling av radioaktivitet

Hensikt:
For fagpersonell som blir utsatt for radioaktivitet i sin jobbhverdag, er det viktig å vite hvor store stråledoser de faktisk blir utsatt for.Stråledose er er et uttrykk for hvor mange joule med stråleenergi som blir absorbert i hvert kilogram av kroppen. Enheten for stråledose er sivert med symbolet Sv = J/kg. Maksdosen for hvor høy stråling en person kan bli utsatt for i løpet av et år er 20 millisivert. Stråledosene blir målt med et dosimeter. Flypersonell og personer som jobber på sykehus går med slike dosimetere som målet hvor mye de blir utsatt for hver dag slik at de ikke skal overskride maksdosen. I dette forsøket vil vi forklare bruken av dosimeter og hvilke målinger vi oppnådde i forskjellige forutsetninger.

Utstyr 
- Dosimeter
- Radioaktivt materiale: Strontium -90, Americum-241 og Cesium -137 
- Mineraler: Raudberg, Auxenitt og Orthitt 

Strontium ­90 er metallisk grunnstoff i gruppe 2 som tilhører jordalkalimetallene i grunnstoffenes periodesystem. Metallet er sølvhvitt, mykt og lett å bearbeide. Det eksisterer som to allotroper (under 557 °C) og romsentrert kubisk struktur ved høyere temperaturer. Strontium brenner i luft med dannelse av strontiumoksid og strontiumnitrat, men siden det ikke reagerer med nitrogen i temperaturer under 380°C er det bare oksidet som dannes ved romtemperatur. Rent strontium oksiderer raskt i luft, derfor må det oppbevares i parafin eller edelgass­atmosfære. Fint strontiumpulver vil selvantenne i luft og strontiumsalter gir rødfarge hvis de brennes, noe som også blir utnyttet i pyrotekniske produkter. Som radioaktivt nedfall vil strontiumisotopene bli tatt opp av planteetende dyr og går derfra videre i næringskjeden til melk og andre dyreprodukter. Her setter stoffet seg i knoklene, hvor de kjemisk sett erstatter noe kalsium. I knoklene skader de både beinmarg og bloddannede organer ved radioaktiv stråling og kan foråsake kreft ved for store inntak over lengre tid. 

Americium er et sølvhvitt, kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff som tilhører aktinoidene i det periodiske system. Det oksiderer langsomt i tørr luft og er mer formbart enn uran og plutonium. Den har ingen stabile isotoper og alfastrålingen er tre ganger sterkere enn fra radium, og i gram­mengder avgir det også sterk gammastråling. Den store massen på 60 kg gjør det mulig å bruke stoffet i kjernefysiske våpen, men sidenplutonium og uranisotoper er mye lettere tilgjengelig blir disse mest brukt. Styret i det internasjonale atomenergibyrået vedtok i 1999 at americium skulle omfattes av ikke­spredningsavtalen. Ved inntak vil americium gå til lever og benhinne hvor stoffetkan forårsake stor strålingsskade, det meste av grunnstoffet blir derimot raskt skilt ut av kroppen og har kort oppholdstid. Blir man derimot utsatt for dette stoffet over en lengre periode, kan det oppstå skader på kroppen. 

Cesium er et mykt og formbart alkalimetall (grunnstoffene som ligger i gruppe 1 i periodesystemet; lituim, natrium, kalium, rubidium, cesium og francium) og er et grunnstoff med kjemisk symbol Cs og atomnummer 55. Naturlig forekommende Cesium består utelukkende av den stabile isotopen 133Cs. I tillegg er 39 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 135Cs med en halveringstid på 2,3 millioner år, 137Cs med halveringstid på 30,07 år og 134Cs med halveringstid på 2,0648 år. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 14 døgn, og de fleste kortere enn 1time. 137Cs var ett av avfallsproduktene i “atomskyen” som spredte seg utover Europa etter den store Tsjernobylulykken 26.april 1986. 
Cesium brukes i boreslam i oljeindustrien. Det brukes også i fotoceller for infrarødt lys og i nattkikkerter. Isotopen 137Cs har vært brukt som en strålingskilde til kreftbehandling og i dybdemåling i geofysiske intrumenter.På grunn av kjernefysiske eksplosjoner eller kjernereaktorulykker med radioaktivt nedfall er vi opptatt av de radioaktive isotopene strontium­90 og celsium­137. 
Strontium­90 – menneskekroppen og andre organismer kan ta opp strontium­90 i stedet for kalsium. Dette kan forårsake skader i beinsubstansen.Om man blir utsatt for for store mengder med cesium kan det ta natriumets plass i kroppen og skade våre viktige organer. Den biologiske halveringstiden er den tiden det tar før halvparten av det radioaktive stoffet er skilt ut av en organisme. 

Barn er mer utsatt ved inntak eller utsettelse av radioaktiv stråling grunnet et arvestoff som fortsatt er i utvikling og de at de får i seg mer av radioaktiviteten i stoffet i forhold til kroppsvekt, en større dose, på grunn av at de er så små. 

Bruk av dosimeter 

1. Hold inn den store knappen for å skru på dosimeteret 
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
2. Trykk på “meny­knappen” og deretter “units” for å stille inn riktig måleenhet
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
3. Still inn på MSv/h og gå tilbake til start­menyen
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
   
4. Gå inn på hovedmenyen og så “levels” for å velge målingsintervaller

Gruppeoppgave.

Brenselsceller

Hensikt: 
Bli kjent med hvordan en brenselcelle fungererer.
Vi skulle også forsøke å få bilen til å gå. 

Utstyr:

Et sett med deler til en bil:

Brenselcelle

Elektromotor

Karosseri

Gasstanker

Aksling

4 hjul

Solcellepanel

Sprøyte

Slange

Kabler

Propper til slangene 

Destillert vann

Glødelampe
(– Batteri)

Brenselcellen:
Brenselsceller kan bruke forskjellige organiske stoffer (slik som metangass, metanol og entanol), men den vi brukte gikk på hydrogengass, som er det mest vanlige. 

Måten brenselcellen fungerer er at den røde siden får tilført hydrogengass (den negative siden) og den blå siden får tilført oksygengass (den positive siden).

Mellom de to sidene er den en membran, en PEM, som kun slipper gjennom protoner og ikke elektroner. Dermed går protonene fra hydrogenet på den ene siden gjennom membranen, og elektronene er nødt til å gå «veien rundt» via ledningen. Elektronene «møter» dermed protonene fra hyderogenet igjen på den andre siden, og sammen med oksygengassen på den andre siden blir det til vann. 

Formelen er: 2H2(g) + =2(g) = 2H2=(l) + elektrisk energi

På denne måten oppstår det strøm når denne ledningen går via f.eks. en lyspære, eller i dette tilfellet en motor. 

Brenselsceller er en mer praktisk måte å bruke energi på, fordi til motsetning fra batteriet som må byttes ut når det går tomt, får brenselscella tilført stoffene som trengs (utgangsstoffene) underveis mens cellen brukes. Dermed kan den forsette å produsere energi så lenge den før tilført disse stoffene. 

Forsøket:

Vi startet med å sette sammen bilen ved hjelp av instruksjonen fra heftet vi fikk utdelt, men vi koblet ikke til motoren fordi vi skulle bruke solcellepanelet til å "lade" opp brenselscellen, slik at vi kunne kjøre uten hjelp av solcellepanelet senere.

Det første vi gjorde var deretter å fylle destillert vann i kamrene bak på bilen. Det var viktig å dette var destillert fordi vanlig vann ville ødelagt membranen i brenselscella. 

Så plasserte vi bilen under varmelampa. Dette skulle ta en liten stund før man begynte å se at det boblet i kamrene bak på bilen, som er et tegn på at det fungerer. 

Resultater:
Det tok veldig lang tid før noe skjedde så vi forsøkte å koble bilen bilen opp til et batteri for å se om dette gjorde at prosessen gikk raskere. Når selv ikke dette gjorde at dette skjedde noe og gruppa ved siden av oss hadde begynt å få en del bobler allerede, forsøkte vi å se om det var noe galt med bilen. Til slutt fant vi ut at kamrene bak på bilen ikke var tette, og slangene slapp inn luft. Dermed var det ikke mulig å oppstå noe trykk i kamrene, og heller ikke for brenselcella å ta opp vann. 

Innen vi innså at bilen ikke fungerte var det for liten tid igjen til å prøve på nytt, så vi endte opp med å se på den andre gruppa som hadde fått deres bil til å fungere. Man kunne se bak på kamrene at det boblet, og deretter begynte å tømme seg for vann. Når de deretter tok den vekk fra varmelampen og koblet til motoren kjørte bilen bortover gulvet en liten stund, før det gikk tomt for energi. 

Konklusjon:
Det er mulig å bruke en brenselscelle til å få en bil til å kjøre, men man er nødt til å sørge for at alt fungerer som det skal og er tett, og at man enten har god nok tid til å "lade" den først, eller har tilgang på batterier. – eller gjør det på en dag med mye sol. 

Feilkilder:
For det første hadde vi ikke nok sollys den dagen vi gjorde forsøket til å bruke dette, noe som gjorde at vi måtte bruke varmelamper. Disse var ikke så sterke så det var veldig vanskelig å få nok energi til å "lade" opp brenselscellen. 
I tillegg, som nevnt tidligere, fikk vi ingen resultater på bilen vår fordi slangene ikke var tette og brenselscella ikke fikk nok trykk til å fungere. 

Var sykt under dette forsøket, så på andre blogger.

Arvelighetsforhold hos mennesker

Hensikt:
Å se på ulike arvelige egenskaper hos mennesket. Dette gjorde vi ved å undersøke ulike egenskaper vi selv hadde, og også et annet medlem i familien for å sammeligne.

I forsøket skulle vi både undersøke genotyper og fenotyper. Genotype er det hva slags gen vi har (f.eks. BB), og fenotype er hvordan genet kommer til uttrykk (f.eks. brune øyne).

Utstyr:
Ark m/ genetisk hjulPTC-papir


Fremgangsmåte og resultat:
Tabell for å se egne fenotyper og genotyper:

"Det genetiske hjulet" hjelper deg med å finne ut hvilke genotyp-nummer du har.



Du kan også velge å ta testen et skritt videre, for å få et nøyere resultat, som vist under. Dette kan blandt annet gjøres om du finner ut at du har likt nummer på det genetiske hjulet som en annet i f.eks klassen din og du vil finne ut hva det er som skiller dere fra hverandre.

Nå har du mest sannsynelig ikke ligget helt til med en annen person lenger, men for å være helt sikker kan du også ta testen enda et steg videre, som på bildet under:

Etter denne testen er det ekstremt lite sannsynlig at dere fremdeles hadde hadde hatt akkurat de samme genotypene og fenotypene, fordi sannsynligheten for at to mennesker har akkurat de samme er ekstremt liten - og forekommer bare blant eneggede tvillinger eller kloner.

Du kan også teste familiemedlemer for å se nærmere på genotyper/fenotyper, og du bruker da de samme testene som vist over, og sammenligner resultatene til slutt.

Konklusjon:
Som vi ser i testene kan man se at enkelte genotyper jeg har er like med de moren min har, og dermed antageligvis noe jeg har "arvet" fra henne. Hadde jeg også testet faren min kunne jeg nok sett godt hvor jeg har fått alle de ulike genene jeg har fra.
Vi kan også se at det skal veldig mye til å ha helt like genotyper som en annen person, men også at man må sørge for å undersøke grundig nok – dvs. at kun et genetisk hjul ikke holder.

Feilkilder:
Testene som ble gjort ble gjort av meg/andre elever som hjalp meg – noe som vil si at det kan ha gått litt galt i prossessen siden vi ikke alltid er helt sikker på det vi holder på med. (F.eks. å skille trange nesbor fra vide nesebor o.l.)

Bestemmelse av blodtype med Eldonkort

Info:

Blodtype O er den mest vanlige blodtypen i Norge, og man finner den i omtrent 40% av befolkningen i landet. I tillegg til blodtype O har vi blodtypene A, B og AB. Blodtypene kan også omtales som +Rh og Rh-, og hele 85% av Norges befolkning har type Rh-. 

Hensikt: 

Undersøke eget blod og finne ut av vår egen blodtype og hvilke blodtyper som kan overføres til andre.
(Jeg var syk da vi gjorde dette forsøket, og har derfor tatt utgangspunktet i Hanne sine resultater.)

Utstyr:
Steril blodlanslett 

Bomull

Eldonkort

Desinfeksjonsserviet

4 tannpirkere/pinner

Dråpeteller med vann.

Fremgangsmåte:Det første vi gjorde var å vaske hendene. Deretter brukte vi dråpetelleren til å dryppe en liten dråpe vann op hvert av feltene av eldonkortet, for å aktivere de tørkede antistoffene. Etter dette brukte vi en desinfeksjonsserviett for å rengjøre fingeren vi skulle stikke i, som i dette tilfellet var ringfingeren på venstre hånd – grunnen til at vi rengjorde så grundig var for å forhindre infeksjon i såret.
Det neste vi gjorde var å bruke blodlansetten til å stikke et hull i fingeren, og deretter vente en liten stund til det begynte å komme noen dråper blod ut. Etter dette brukte jeg en av pinnene til å da en liten dråpe blod fra fingeren og blande det med en av vannet på ett av feltene. Jeg gjentok deretter prosessen med de gjenstående tre feltene – og passet på å bruke en ny pinne for hvert felt, for ikke å blande de ulike antistoffene.

Deretter ventet vi en liten stund for at bloddråpene på feltene skulle tørke litt, slik at vi kunne studere dem.

Resultat:
Når blodet hadde tørket litt kunne man se at det enkelte steder begynte å 'klumpe' seg. Hvis vi bruker bildet under til å sammenligne med resultatene vi fikk, kan vi se hvilket blodtype vi har ved hjelp av å se hvilke antistoffer blodet vårt reagerer med.
Mitt blod 'klumpet seg' i feltene Anti-A og Anti-D, noe som i følge bildet under vil si at jeg har blodtypen A Rhd pos.

Feilkilder:
Siden vi utførte forsøket selv, og vi ikke er utdannede profersjonelle, er ikke forsøket 100% sikkert. Dette kan vi blandt annet se ved at vi først trodde jeg hadde blodtypen 0 RhD neg, men deretter fant ut at det mest sannsynlig heller var A rhD pos.